Skjenk – The Thirst Amendment

Skjenk – The Thirst Amendment

Aaaah, mer skandirock! Det blir aldri nok av det. Denne deilige kombinasjonen av hardrock, punk og boogie. Satt i et løst system av norske og svenske storheter som Turboneger, Hellacopters, Gluecifer og Backyard Babies. Arven har blitt videreført av band som The Good The Bad and the Zugly og Märvel. Sjangeren er kombinasjonen av hardt og melodisk lydbilde, godt humør, ofte satiriske, humoristiske og samfunnskritiske tekster. Og sist men ikke minst allangvennlige refrenger. At noen ikke liker dette, det er meg en unektelig en gåte. Uansett, i vinter har et nytt band fanget min stadig flakkende oppmerksomhet. Nå slukker de min tørst med The Thirst Amendment

Skjenk fra Bergen (eller Fedje, for å unngå sinte mail fra eventuelle striler jeg måtte krysse på min veg) er det nye bandet til Simon Steinsbø Wiken. Han er bandets låtskriver. Noen kjenner han kanskje fra hans solo-orkester, black metal-prosjektet Blodhemn. Det er rimelig å si at Skjenk er et rimelig langt steg i en annen retning musikalsk sett. 

Full Gass

The Thirst Amendment starter rett på, med full gass. München og Don’t Peak Too Early legger lista skyhøyt, før tempoet blir dratt ned litt på Have it as you may.  Det er nesten en befriende pustepause, som videreføres på albumets tyngste låt Second To None. Alle sporene på skiva er veldig gode låter, uavhengig av uttrykk. Det er en sammenheng i alt, og i denne sjangeren rock, er tangentene et viktig instrument, som skaper en deilig rød tråd på The Thirst Amendment. De er der hele tiden, enten det er hamrende piano som banker seg gjennom gitarveggen, eller i form av et drivende underliggende Hammond-teppe. Apropos piano, midt på skiva er det et snedig lite interludium. Dette er et godt grep. Ved første gjennomlytting stussa jeg litt på det, men poenget sto som ei påle da de dro i gang igjen.

Tid for refleksjon

Tid for refleksjon Denne tiden på året er tid for refleksjon. Valgene vi tok, vurderingene vi gjorde, og det vi prioriterte? Tenkte vi utenfor boksen? Søkte vi nye impulser, eller holdt vi oss til det gamle trygge? Det som utløser dette er selvfølgelig Spotify Wrapped! Det jeg synes er mest spennende er statistikk på sjanger. Hva har jeg hørt mest på? I år hadde jeg vært innom 383 forskjellige sjangere, og den jeg hørte mest på var punk. Om jeg skulle gjetta selv hadde jeg gått for en sjanger som neppe er definert som det av Spotify, den fantastiske sekkeposten […]

Fra og med Hellbound er det full spiker på nytt. Skjenk kunne ha runda av plata på en naturlig måte med Damage done right. Da hadde de klokka inn til ei flott tid, som hadde stått seg godt. Nå er ikke musikk skøyteløp, heldigvis, så når I’m a rocker sparker i gang blir det nesten som et slags bonusspor. Eller enda bedre. At bandet kommer tilbake på scenen til full jubel fra et ekstatisk publikum, etter en jævla fet konsert!

Er plata verdt å ha på vinyl? Absolutt!

Les flere plateomtaler her