Reisebrev fra Rakettnatt

For vel to år siden eller noe der omkring, ble det kjent at Åge & Sambandet skulle legge inn årene. For meg har Åge vær en artist som har fulgt meg hele livet. Trygg på at avslutningsturneen ville finne veien innom Tromsø, bestemte jeg meg raskt for at den skulle jeg på. Uansett! Jeg ventet spent, og plutselig kom kunngjøringen. Åge og gutta skulle spille sin siste konsert i Tromsø på popmusikkfestivalen Rakettnatt!

Med frykten i hvitøyet måtte jeg jobbe litt med meg selv for å venne meg til tanken. Jeg skal på Rakettnatt! Nå var avgjørelsen tatt, det var bare å stålsette seg, og begynne å se på programmet.

Festivalstemning i byen

Det er noe eget og spesielt med slike byfestivaler, midt i sentrum, som Rakettnatt er. Det skjer noe med hele byen, i hele byen. Joda, det er litt styr med stengte gater og busser som går fra andre steder enn der du tar bussen fra daglig, men det gjør liksom ingen verdens ting. Det skjer noe bra. Stemninga bygger seg opp og det er liv og røre. Jeg tror at for mange av oss er den siste uka med forberedelser i byen den meste markedsføringa festivalen kan ha!

Booking og programmering er selvfølgelig viktig for en festival, men mye viktigere enn det for en festival, er stemning og opplevelse. Når festivalen åpner er store deler av byen stengt av for de som ikke har billett. De som har det kan føle seg litt privilegerte som får ta del i det. Det er ganske menneskelig. Der er jo på innsida vi helst vil være, for å parafrasere Puskas

Da fredagsbilletten, for det var jo tross alt for Åge jeg skulle dit, skulle kjøpes så vi, kvinnen og jeg at Sparebank1 Nord-Norge var inne og sponsa torsdagsbillettene. Da endte vi opp med billetter for to dager. Hun er langt mer disponert for å kose seg med elektronisk popmusikk og backingtracks enn meg. Det ble et enkelt valg å gå for en ekstra dag når god stæmning i heimen kunne kjøpes for et lite tillegg i prisen.

Bunnsolid farvel fra Åge og Sambandet

Mi reise er navnet på den nye plata, som er et bunnsolid farvel fra Åge og Sambandet. Jeg har vært med på denne reisen i nesten 40 år, og har både gledd meg og grudd meg til øyeblikket. Åge har for meg alltid vært den største artisten i Norge. Et av mine føste barndomsminner er at jeg hadde solbriller med rød innfatning. Briller med rød innfatning, det hadde Åge også! Nå er det altså slutt, i allfall på en måte. Med 76 år på beina og 60 år som artist er det forståelig at man kanskje velger å gjøre noe […]

Spenstig åpningskonsert

Forventningsfulle, én noe mer enn den andre, troppa vi opp på arrangementet. Først ut på denne torsdags ettermiddagen var Kristian Kristensen. Dét er er et spenstig valg av festivalen, med tanke på publikum. 16-årsgrense i Tromsø, med svevende visekunst-pop fra Harstad er ikke en garanti for suksess. Det viser seg å være en veldig god match. Folk møter opp i tide, og kidsa synger med de!

Til tross for 16 års aldersgrense og øl-frie barer er det nok ikke helt alkoholfritt. Det høres godt med klirr fra små glassflasker med innhold av dansk fabrikat bortover Stortorgets nylagte brostein. Heldigvis er ikke ungdommen som innholdet, Små Sure, og det er rimelig god stemning, og overraskende mye folk.

Sertifisert konsertopplevelse

Fra allsang på Stortorget beveger vi oss bortover til Satelittscenen. Nå får vi virkelig inntrykk av hvor stort festivalområdet er . På en scene stor nok til at den ville fungert godt som hovedscene på de fleste av landsdelens festivaler, har vårres karra i Lüt inntatt podiet. Og dæven! Jeg har sett Lüt mange ganger, på en god del scener i flere byer, men her er de på hjemmebane. Det slår meg først etterpå at det ikke slo meg en eneste gang at vi ikke drakk øl under konserten! Her er det stagediving, crowdsurfing og moshpit. Alt som hører med på en parkeringsplass bak et legekontor og et helsestudio en torsdags ettermiddag. Etter konserten delte bandet ut sertifikater til publikum som crowdsurfa!

Etter en fest av de sjeldne går et ubeskrevet blad på scenen, for undertegnedes del. Golfklubb. Jeg skal ærlig innrømme at dette er ei god booking, for festivalen (og ikke nødvendigvis meg). Jeg kan skjønne hypen, men ikke greia. Det er glatt, usjarmerende, og ikke alt for plagsom bakgrunnsstøy, men det store flertall av publikum denne torsdagen er ikke langhåra, skjeggete trøndere med forkjærlighet for breibent, gitarbasert musikk med tung basslinje og doble trommepedaler. Dette treffer målgruppa godt, og det er vel strengt tatt det viktigste. Og det er masse pyro! Det er sånt som jeg liker.

Lokal stjerne

Når det glatte boybandet fra Asker har har brukt opp drivstoffet sitt, er det på nytt duket for hjemmefest på Satelittscenen. Tolou må kunne kalles Tromsøs egen popprinsesse. Hun leverer et show fullt på høyde med det beste i utlandet, med fantastiske dansere og dyktige musikere. Musikalsk er Ida Kjeldsberg, som hun egentlig heter, så langt unna meg at jeg rett og slett skal diskvalifisere meg selv fra å si noe om låtmaterialet, og heller bare konstatere at jeg sto der og var mektig imponert over fremførelsen!

Imponerende sceneopptreden kan man si om Astrid S også! Det er en grunn til at hun er vår største popstjerne om dagen. Her skal jeg også vær forsiktig med å si for mye om musikken, men jeg strekker meg så langt at låtmaterialet er svakheten til Astrid. Det er noe blodfattig. Det er ikke så mange kjente personer fra Rennebu, men de som er det er til gjengjeld jævlig flinke til det de gjør. Og talentet, verken vokalmessig eller scenetekket gjør Astrid S noe annerledes. Det bærer hele showet, og det holder det, på en sånn type konsert.

Med Soppgirobygget neste, var det på tide å avslutte dag 1. Det finnes grenser for hva en mann i sin presumptivt beste alder, i egne øyne, kan utsette seg for. Jeg skal faktisk erkjenne at jeg har booka Soppgirobygget jeg og, til å spille i april 2020. Heldigvis ble det pandemi…

… også kom den store dagen…

Uten vondt i magen kom fredagen, så det var ikke behov for en tretten-fjorten piller, men for en trønder var det selvfølgelig Hainn Åge som skulle bli det ulitmate høydepunktet. Allerede på tur mot festivalområdet ser vi at publikum på denne rakettettermiddagen er helt annerledes enn jeg ser form jeg ser for meg mer tradisjonelle Rakettnattgjester. Snittalderen er høy, og det er tydelig at mange er der i samme ærende som meg selv.

Med svigers på slep tropper vi opp i det festivalen starter, klokka 17, også på dag to. Her blir det tydelig at booking og programmering står til laud også i dag. Det er åpenbart at fjernsynsartisten Emma Steinbakken deler ganske mye publikum med kveldens hovedattraksjon. Det er tusenvis av mennesker på plass fra første låt, og det setter tonen for hele kvelden. Emma Steinbakken har en nydelig stemme. Folkefest i strålende sol blir aldri feil uansett hva man synes om musikken, men utover det er det for undertegnedes del en dørgende kjedelig konsert. Jeg bruker tiden på å teste den nye telelinsa mi. Det viser seg at nordnorsk ettermiddagssol og scendedekor av overdimensjonerte paljetter er en vanskelig kombinasjon for en urutinert fotograf.

Skjenkekluss i vekslinga

Etter konserten går vi for en matbit på Skirri. Noe urutinert bestilles mat og drikke på uteserveringa, mens to av fire sitter inne, der vi fikk sitteplass. På grunn av festivalen er dette to forskjellige skjenkesoner. Kvinnen og hennes mor står dermed utestengt med hendene fulle av panerte fiskebiter med pommes frites i kremmerhus og glass med hvitvin, mens to sultne gubber sitter uvitende på innsida. Der sitter vi sammen med ei forvilla due, som innimellom flyr litt rundt og skaper litt hyl og liv og leven når den flakser over hodene på folk. Et ganske fornøyelig underholdningsinnslag, egentlig…

På grunn av seansen med denne dua og spising og sånn, går jeg dessverre glipp av både Rabo og Punchbag. Det er synd, for jeg hadde egentlig sett fram til det, spesielt Punchbag som jeg tror hadde kledd Kulturhuset veldig bra! Uansett. Jeg får endelig sett Emil Karlsen live. En artist jeg ikke har hørt for mye på, men fulgt med over lang tid. Det er litt tynt med folk foran Hovedscenen når Karlsen spiller. Det gjør ikke noe for opplevelsen egentlig, for dette er nok folk til at stemninga blir veldig god, men det kan hende at kometen fra Oteren hadde tjent litt på å få samme behandling som de lokale bidragene dagen før, på Satelittscenen.

2 X Anna

Nå begynner det å bygge seg opp ei spenning over festivalområdet. Vi merker at det mange har kommet for nærmer seg. 2 ganger Anna i form av Lille og of the North inntar henholdsvis Kulturhuset og Satelittscenen. Jeg får med meg litt av begge, og det er fint og flott. Den ene Annaen skulle ha gjort veldig godt inntrykk vet jeg, men litt vanskelig å gå helt inn i opplevelsen på det tidspunktet kjente jeg. Jeg kom for noe Anna… (lar den henge litt…).

Åge og meg

Så er det klart for kveldens høydepunkt. Åge og Sambandet. På mine nesten 20 år i arrangørbransjen var en dag med Åge og Sambandet i 2006 et av mine høydepunkter personlig. Som publikum er ei iskald julinatt på ei gresslette litt bortenfor et veikryss, litt bortenfor et veikryss, litt bortenfor Banak året før et av mine beste minner. Vi var ca tusen som samla oss tett foran scenen på Brennelvneset, mens 2000 andre lå og hutra og frøs på campen.

Åge sto der med hettegenser, med hetta opp og med hull til tomlene på ermene. Det var pauser i konserten for å skuffe vann av scenen. Morty Black tørka bassen med et håndkle, vridde opp hådkledet og tørka mer. Det var fire grader. Nordausten sto rett inn i Vesterbotn, men det var lys og varme og levva livet fra start til slutt. Vi sto tett sammen og holdt varmen som en moskusflokk.

VARSKU HER!

Kontrastene til sensomernatta i Tromsø 29. august kunne ikke vært større, men stemninga var den samme. Folk sto tett, og det var allsang fra «Varsku her» ble varsla og Sambandet dro i gang sin siste konsert i Nord-Norge med Levva Livet. De la lista der! Det ble en times hit-parade med Norges desidert beste liveband. Det eneste som var litt synd, var at jeg skulle få min siste Åge-konsert, iallfall i dette formatet, på festival. Ei time er ikke nok. Åge har låter nok til å fylle 5 timer med konsert, og det blir litt barbert. Men dæven, det var bunnsolid, effektivt, hjertevarmt og en fest fra ende til annen. Det ble ikke fire pils og en pizza, men jeg hadde jo spist fish and chips på Skirri uansett.

Det er er en rørt, glad og litt vemodig trønder som står på et nyoppussa stortorg, og irriterer seg litt over et defekt blinkende lysskilt på 7-11. Jeg kan ikke huske at jeg ikke visste hvem Åge Aleksandersen var. Og nå er det på en måte slutt.

Livet går videre

Livet må gå videre, det har nemlig ikke noen andre steder å gå, sa Fru Flettfrid Andresen, fra Øvre Singaker i Tråndhjem. Og med ferdigspilt Åge må jeg gå videre, både i livet og på festivalen. Jeg føler på en litt tom tilfredshet. Har ikke behov for å gjøre så mye mer, men der er litt for tidlig å dra hjem. Vi trekker inn på Kulturhuset, hvor Katarina Barruk har entret scenen. Jeg har alltid likt henne og sett henne flere ganger. På denne festivalen får hun dessverre den litt kjipe oppgaven med å være bakgrunnsmusikken på mitt mentale nachspiel. Jeg husker ingenting av det. Bildene jeg har forteller meg at lysshowet var fantastisk. Sorry Katarina, men neste gang vi møter skal jeg komme for å høre på deg. Nå er jeg klar for å komme meg hjem.

PS:

Jeg overlevde Rakettnatt, popmusikkfestivalen jeg aldri trodde jeg skulle dra på. Folkefesten, den som får Ishavsbyen til å syde, til å leve. Det ble to dager i år. Neste år tar jeg hele helga!