Terje Espenes – Regn skal falle

Terje Espenes – Regn skal falle

Forrige helg kom visesanger Terje Espenes siste album Regn skal falle ut. Den oppmerksomme leser har nok fornemmet at det er ei skive jeg har sett fram til. Dette er Terjes tredje norskspråklige album som soloartist. Som på forgjengerne Røtter og Bondesønn har han med seg Georg Storhaug som produsent. Regn skal falle er et fellende bevis på at Espenes er en historieforteller av rang og musikken hans backer det mesterlig opp!

Følsom kjærlighet

Tekstene varierer fra det nære og direkte, til det metaforiske, men uansett hvor fortellingen ligger, preges låtene av Espenes følsomhet både i tekst, timing og stemme. Kjærligheten er bærebjelken på dette albumet. Enten det er hyllesten til hans egen kone i Så fin du e, uredelig, avsluttet, tapt, søkende eller nostalgisk kjærlighet er den alltid der. 

Jeg har hørt denne skiva utallige ganger, og det har vært nødvendig for å få med seg de gode tekstene. Der plata virkelig står ut, er i lydbildet. God lyd er selvfølgelig viktig når du gir ut musikk, men på Regn skal falle treffer den meg uvanlig godt. Også her er følsomheten påtakelig, både i melodier og instrumentering. Espenes har sammen med dyktige musikere i Eivind Kløverød, Lars Endrerud og Terje Johannesen, og en strålende produsent i Storhaug, skrudd sammen et subtilt og nedpå mesterverk. 

Gjenkjennbart

Låtmaterialet holder et jevnt høyt nivå, låt for låt. På dette albumet er de også godt satt sammen. Det er vanskelig å trekke fram enkeltlåter. Likevel har plata ett definitivt høydepunkt, den første singelen som kom, På skuldra en gitar. Dette er kanskje den låta jeg har hørt mest på i hele år. Espenes minner fra ungdomstida i Midt-Troms bringer meg tilbake til ei ungdomstid i Namdalen. Selv om opplevelsene ikke var de samme, er følelsene det. Dette preger egentlig hele albumet. Det skal nok godt gjøres å ikke kjenne seg igjen i det Terje synger om. I det minste forventer jeg at alle forstår hva han synger om. De som ikke gjør det mistenker jeg hører på annen type musikk uansett.

Direkte og sevbevisst fra Gaute Einebakken

Direkte og selvbevisst fra Gaute Einebakken Artist: Gaute EinebakkenAlbum: Fritt fallDato: 13.03.26Produsent: Mathias Angelhus I fritt fall er mitt første bekjentskap med den Trondheimsbaserte artisten Gaute Einebakken. Gaute er opprinnelig fra Furuflaten, med postnummer godt opp på 9000-tallet, og det blir fort åpenbart at han bærer den nordnorske visearven videre, på et album som står stødig både når det lener seg på det såre og melankolske og det mer poppa uttrykket. Med åpent sinn trykker jeg på play og hører tittelkuttet, Fritt fall. Det er helt annerledes enn jeg forventa, introen drar umiddelbart tanken til FR Davids Words, men det […]

Om det er én ting jeg savner på her, er det ei litt mer rocka låt. Med den stemmen og de musikerne, hadde plata hatt godt av det. Den kunne godt ha kommet helt til slutt. Etter kanskje 40-50 gjennomlyttinger den siste måneden, blir jeg alltid like overraska når det plutselig blir stille. Jeg skjønner hvorfor Dans med meg er siste låt, men for meg funker det dårlig på plate. Der jeg virkelig vil høre den låta, er som siste nummer på en konsert. I et halvstort klubblokale –  med 2-300 i salen som synger refrenget, igjen og igjen. Lenge etter at Terje Espenes og bandet har gått av scenen.

Er plata verdt å ha på vinyl? Her blir det et helt udiskutabelt ja!

Les flere plateomtaler her