Nordnorsk hardcore og verdens største rockestjerne?

Nordnorsk hardcore og verdens største rockestjerne?

Nordnorsk hardcore, visesang, verdens potensielt største rockestjerne og pompøs vestlands-prog er noe som har funnet veien til denne spalten denne helga. Dette har vært ei uke med veldig mye bra å ta av, og det har vært vanskelig å begrense seg, men here goes, som de sier i Amerika!

Comeback for nordnorsk hardcore

Vi går hardt ut og tar det derfra. The kings of Tromsø Hardcore, Turdus Musicus er definitivt tilbake. Med sitt andre singelslipp på 14 dager, og livecomeback unnagjort på Rabagast i Alta under Iskald er en av rocke-Norges hardeste knyttnever godt i gang med å slå seg tilbake til toppen, 16 år etter forrige album. Med tre spor på den nye singelen, hvorav to er nye denne uka, viser Vigilantes at Turdus plukka opp tråden akkurat der de slapp den for alle disse årene siden. Det er bare å glede seg til fortsettelsen, og håpe at dette er et hardcore comeback og ikke en nostalgisk midtlivskrise!

Sammenligna med Turdus har det bare tatt halvparten så lang tid siden sist vi hørte fra et annet nordnorsk hardcore-band. Ondt Blod er tilbake etter åtte år uten lyd på plate. Det har kommet noen drypp fra plata Bauta siden i fjor høst, der de blant annet har fått med seg både Ida Maria og Klish som gjester. Det har lovet godt, og løftet blir definitivt holdt! Det er ei steikbra skive. (Singelen AUX kom forresten med på mi liste over beste låter fra høsten 2025)

Ondt Blod holder seg til suksessoppskrifta si, men Heika og gjengen ser seg ikke over skuldra. (10 poeng til den som klarer referansen i kommentarfeltet). De kjører på, rett fram. Det er beinhardt, sint, det er sjarmerende, og høy allsangfaktor, i den grad man klarer å få med seg teksten. Ei låt stikker seg imidlertid ut. Máddu er tung og seig, og noe helt annet, men den utfyller resten av låtene og bidrar til en dynamikk og helhet som løfter albumet flere hakk!

Americana fra Midt-Troms og prog fra Vestlandet

Vi skal holde oss i Troms og Finnmark, til tross for at nestemann i likhet med Ondt Blod har gjort søring av seg. Terje Espenes er ute med ny singel, den første fra et kommende album. Espenes leverer nordnorsk visesang med americana-inspirert lydbilde, og det fungerer utmerket. Bygda er bygda, uavhengig av om den er i Dyrøy eller et valgfritt sted i Midtvesten. På skuldra en gitar er ei nydelig låt, som legger lista skyhøyt. Som på forrige skive er Georg Storhaug produsent, og det låter akkurat like kvasst som den gang.

Major Parkinson er også ute med ny plate. Den andre installasjonen i Valesa-universet, Valesa – Chapter II: Viva the apocalypse! Fire år har gått siden sist, og det er fire år vel brukt. Det er progressivt, det er pompøst og teatralsk. Da er det lett å gå i pretensiøsitetsfella, noe bandet unngår på forbilledlig måte. Jeg fikk ikke helt fot på den første Valesa-plata, men den nye svarer mye bedre. Det er mer rocka, og litt back to basic Major Parkinson, bandet jeg så live noen ganger for en 16-17 år siden og hørte en del på.

For all del, det er ingen åpenbar hitparade, og skiva trengte et par-tre runder før den satt skikkelig hos meg. Det er heller ikke nok til at jeg skal skryte på meg at jeg forstår hva den handler om. Her trengs det nok et skikkelig dypdykk i tekstene for å få kontroll på det. Det låter kanon likevel, og plata vil rulle og gå i årevis for min del!

Verdens største rockestjerne?

Mye norsk der altså, men det gis ut musikk andre steder i verden også. The Pretty Reckless kom med en to-spors singel på fredag, og annonserte samtidig nytt album på fredag. Dear God kommer ut 26. Juni. Vi skjønte for årevis siden at vokalisten hadde store ting foran seg. Hun sjarmerte oss alle da hun så det gode i selveste Grinchen og redda jula i Whoville. Hadde frontkvinne Taylor Momsen vært 20 år eldre hadde hun vært verdens største rockestjerne.

Grunnen til at hun ikke er det er at det er vanskelig å bli rockestjerne i en verden full av Kardashians, “tv-personligheter” og tiktok-algoritmer som prioriterer 15 sekunders dansevideoer og folk som lever av å lage rare ansikter til andre menneskers arbeid. Takk for at det finnes andre typer forbilder. Det er ikke temmelig skjødesløst å gi ut et 14-spors rockealbum og annonsere verdensturné i 2026, det er rock ‘n’ roll. Det er også den nye singelen. Tittellåta When I wake up er ei skikkelig partylåt. Drivende rock n roll med en god dose surf i basslinja. Det er kommersielt så det holder, men er man rockestjerne så er man rockestjerne.

Katye Kellye mangler det meste som Taylor Momsen har. Likevel er hun en av mine underfundige favorittartister. Hun mangler musikalitet, stemme, timing, utseende og det aller meste man forbinder med hva som skal til for å lykkes i popkulturens verden. Det hun derimot har er sjarm. Sjarm i bøtter og spann. Jeg har vært fan siden første gang jeg hørte henne, og vil bruke enhver anledning til å løfte henne og bandet The Interruption fram.

De godt voksne punkrockerne blir folkelige på sin siste singel, The Chance,  men hvem sier at man ikke kan spille punk på trekkspill? “De’ e livet, trækkspæll e livet” som trekkspellsersjanten i Heimevernslaget så poetisk sa det.

Alt er ikke for alle…

Til slutt må jeg påpeke noe. Veldig mange musikkskribenter har skrevet om Violet Grohl i helga. For å være 100% ærlig, låta er drit kjedelig. Hun høres ut som noe det går en skokk*på dusinet av. Det finnes hundrevis av indieartister som har laga den låta før henne, og ingen av dem har slått igjennom skikkelig. 

Det var ukas runde med nymusikk. Har du tips om kommende utgiverlser jeg bør være obs på, er det bare å legge igjen en kommentar nedenfor, eller kontakte meg direkte!

Se hele arkivet til «Kattens hjørne» her!

*en skokk tilsvarer 60