av 
Årets mest behagelige rockealbum
Denne uka byr vi på årets mest behagelige rockealbum, en gammel legende på eldre dager og amerikansk soul. I tillegg til noen svensker som vekker gubben i meg gang på gang!
Er de gamle eldst, eller…?
Vi starter bakerst, for å si det sånn. Suzi Quatro er ute med nytt album! Legenden, som fyller 75 år i juni, er aktuell med albumet Freedom. Hun har aldri følt seg mer fri, sier hun. Suzi slo igjennom nesten ti år før jeg ble født, og jeg må ærlig innrømme at generasjonsforskjellene treffer meg her. Vi sier ofte at de gamle er eldst. Av og til føles det som om de gamle bare er gamle. Plata virker litt påtatt, jeg kjøper ikke at dette er ekte rock ‘n’ roll. Det er bare noe som er laga for å høres sånn ut. Her blir nok Quatro litt felt av navnet og sin egen legendestatus.
Hadde dette vært debutplata til 75 år gamle Randi Knarksnuten fra nabobygda, hadde det vært dritfett. På bluesfestival hadde dette vært dritfett. Spesielt på dagtid på lørdag, på klubbprogrammet. Der satt jeg og venta på en BBQ-burger med ekstra løkringer på. Som skive blir jeg nok for ung for dette. Det er noen lyspunkt på plata, og for min del er det lyseste ei coverlåt. På MC5-klassikeren Kick Out the Jams har den England-bosatte Suzi fra Detroit fått med seg sitt bysbarn, to år eldre Alice Cooper. Om ikke annet får jeg inntrykk av at de hadde det veldig gøy sammen da de spilte den inn.
Mer svensk gubberock!
Selv om Suzi Quatro er for gammel for meg, skal i alle fall ingen ta fra meg at jeg er en gubbe. I allfall når det kommer til rock. Derfor var gleden stor tidligere i uka da Märvel kunngjorde at de ville komme med en ny singel denne helga. Det var overraskende, vel tre måneder etter albumslipp. Låta Insane (Jag blir galen) ble laga i forbindelse med innspillinga av Brain Drain Diaries, men kom ikke med på skiva. Den oppmerksomme leser vet godt hvilket forhold jeg har til de svenske skandirockerne. Det bør ikke komme som en overraskelse at jeg finner plass til dem i denne spalten heller!
Tid for refleksjon
Årets mest behagelige rockealbum
Et nytt bekjentskap for min del er Dread Spectre Council. Det er soloprosjektet til Kenneth Amundsen, som jeg kjenner best fra Izakaya Heartbeat, fra den tida da Urørt fortsatt var en stor greie. Thetans er prosjektets første fullengder. Jeg får inntrykk av at Kenneth og jeg hadde våre musikalsk formative år sånn omtrent samtidig, uten at vi nødvendigvis hørte på det samme. Her er det flust av referanser til 90-talls både grønsj og prog. Enkelte av låtene vil nok kunne kvalifisere i postrock også, uten at det er en sjanger jeg vil klistre på plata.
Om du liker 90-talls indierock, er Thetans plata for deg. Dette er kanskje den mest behagelige rockeplata jeg har hørt på mange år. Jeg har sikkert hørt den 25-30 ganger den siste uka. Den har surra og gått i headsetet på en sånn måte at jeg til slutt bare har merka når den har vært ferdig. Da har jeg tatt opp telefonen og starta på nytt. Om jeg skal trekke fram tre spor av skivas ti, går jeg for Spiderette, balladen Wildling og avslutningssporet Summon the sparks. Nå skal jeg gi skiva en pause ei stund, mens jeg gleder meg til å legge stiften ned på den når jeg får den i hus på fysisk format!
Sjelfult fra Shawn James
Shawn James har jeg hatt et langt forhold til. Denne helga kom den tredje singelen fra hans kommende album Passage. James soul-stemme er et fantastisk kraftfullt instrument som kler musikken hans fantastisk der han koker ei sydende gryte med sjelfulle ballader bestående av blues, americana, folk og rock. My Juliet er ikke et unntak, som fyller alle forventninger fra Shawn James trofaste fans. Den vil også fungere godt som et “gateway drug” for alle som ikke har et forhold til ham fra før!
Det var ukas utvalgte fra denne kanten. Håper det faller i smak! Har du tips om kommende utgivelser jeg bør være obs på, er det bare å legge igjen en kommentar nedenfor, eller kontakte meg direkte!
Se hele arkivet til «Kattens hjørne» her!
