av 
Hvorfor hører du egentlig på musikk?
Hvorfor hører du egentlig på musikk? Det er et spørsmål alle bør stille seg nå. Er det bare trykkvariasjoner i luften som treffer øret? Og som på et eller annet vis behager eller underholder deg, på et eller annet nivå? Eller er det noe mer? For meg er det veldig mye mer. Det er følelser, mine følelser. Musikk som ikke får meg til å føle noe, er ikke noe jeg orker å høre på. En forutsetning for at noe skal være musikk er at det er et uttrykk for følelser. Noen må ha følt noe, ment noe, tenkt noe når de laget musikken.
Innlegget ble først publisert i Nordnorsk Debatt (lenke)
Følelser og trykkvariasjoner
Om trykkvariasjonene i luften kommer av at du spiller av data laget av at noen har skrevet et prompt, og generert disse dataene ved hjelp av kunstig intelligens, kan det ikke kalles musikk. Det er KI-generert musikklignende lyd. En kunstig framstilt imitasjon. Det er kaldt og følelsesløst. Selv om den som har skrevet promtet sikkert ønsket å formidle noe, går dette tapt i prosessen fra følelser til lyd.
Denne typen lyd invaderer oss for tiden. I sosiale medier, i reklame, og på strømmetjenester. Noen lager disse lydene fordi de har en drøm om å føle seg som artister. Det som er enda verre er de som lager denne lyden for økonomisk vinning, gjennom svindel og bedrag. Nylig hørte vi om Tromsø-artisten Eirunn Schulerud, som oppdaget at noe som hørtes ut som stemmen hennes, så ut som henne og hadde hennes navn, fantes på Spotify, Youtube og Instagram. Dette er ikke en unik historie. Dette har skjedd med mange. Det er så lite penger i strømming at det ikke er noe å hente på å stjele identiteten til én relativt ukjent artist. Da kan vi bare spekulere i hvor mange artister gjerningspersonen kopierer og stjeler fra.
KI – en snarvei, men ikke til suksess
Et enda verre eksempel er artister som opplever at profiler basert på KI-kopier av dem selv, har krevd at musikk som artistene selv har lagt ut tilhører kopiene. Artistene har mistet inntektene fra avspillinger av sitt eget innhold, musikk de har komponert, skrevet og framført selv, til svindlere som har stjålet identiteten deres. Svindlerne har ikke hacket dem, eller overtatt kontroll over artistenes profiler. De har rett og slett bare kapret inntektene.
Techbro-mafia
Man skulle tro at dette er en åpenbart kriminell industri, men manglende lover og regelverk på området gjør dette til et grått juridisk felt. Lovgivende politikere ser også ut til å ha en viss berøringsangst. Dels på grunn av at det ikke tar seg ut å være den som står i veien for framtid og utvikling. Dels fordi de tror det er nytteløst. Aller mest er det på grunn av at techgigantene og “TechBro”-mafiaen har enormt stor makt. Spesielt i USA, hvor mange av premissene for utviklinga legges. I USA der de lovgivende legger seg på rygg for en president, som i sin tur legger seg på rygg for det eneste han har respekt for. Folk som har mer penger enn han selv. TechBro-mafiaen har veldig mye penger, noe den lille mannen i Det hvite hus er smertelig klar over.
Vi som musikkelskende folk og forbrukere har også veldig mye penger. Sammen. Penger er det eneste folkene som tjener på utvikling av KI forstår. Ved å ta bevisste valg vil vi kunne påvirke utviklinga. Om vi velger trykkvariasjoner i lufta med følelse i, vil markedet for svindlerne forsvinne helt. Vi må være OBS på hva vi hører på. Vi må sette krav til artister og bransje om at vi vil ha ekte musikk. Det finnes veldig mye bra KI kan brukes til. Ufattelig mye bra. Å framstille kunst og uttrykke følelser er ikke to av dem. Det vil aldri bli noe annet enn sjelløs, billig imitasjon. Det hele koker egentlig ned til et spørsmål.
Hvorfor hører du egentlig på musikk?
