av 
Gaute Einebakken om I fritt fall
Vi har tatt en prat med Gaute Einebakken, i forbindelse med slippet av hans andre fullengder, I fritt fall.Den slippes fredag 13. mars
Hei, Gaute. Du er aktuell med ditt andre album, I fritt fall. For lesere som ikke har hørt om deg før, hvem er Gaute Einebakken?
Jeg en er låtskriver, komponist og gitarist fra Furuflaten i Nord-Troms, men har bodd i Trondheim siden 2010. Jeg lager norskspråklige viser et sted mellom folk, indie og den nordiske visetradisjonen. I tillegg til mitt eget prosjekt spiller jeg gitar i Erlend Viken fra Soup sitt band Giant Sky. Utenom mitt kunstneriske virke jobber jeg som lærer på Steinerskolen
Spilt inn i et stabbur
Det har gått to og et halvt år siden forrige album, På andre sia. Hvordan vil du beskrive det nye albumet i forhold til debuten? Hvordan har prosessen fra låtskriving til utgivelse vært nå kontra da?
Det nye albumet er nok mer gjennomarbeidet og mer autentisk i forhold til hvem jeg er som artist. Stemningen er varmere, mer positiv og sonisk mer sammenhengende enn på debutalbumet.
På det første albumet tok produsent Rhys Marsh kontakt for å høre om jeg ville samarbeide, noe jeg selvfølgelig sa ja til. Samtidig hadde jeg allerede bestemt hvilke låter som skulle være med. Jeg hadde preprodusert dem ganske grundig på egen hånd. Det ga nok mindre spillerom for produsenten. Jeg hadde også mindre studiotid og færre økonomiske midler. Jeg spilte blant annet inn all vokal selv i et provisorisk studio jeg satte opp i et stabbur.
Direkte og sevbevisst fra Gaute Einebakken
Prosessen
Prosessen rundt det nye albumet startet egentlig i februar 2024. Da var jeg i Nyhavna Studio for å spille inn Mellomveien. Planen var først bare å spille inn den ene låta, men samarbeidet med produsent Mathias Angelhus fungerte så bra at vi bestemte oss for å lage et helt album sammen. Prosessen har vært ganske dynamisk og til dels spontan. Jeg hadde mange aktuelle låter, men skrev også nye underveis i innspillingen, blant annet Lykkeland, som ble gitt ut som siste singel.
Underveis i arbeidet kom Angelhus med flere innspill og ideer som gjorde at noen av låtene tok en litt annen retning enn jeg først hadde sett for meg. Det viste seg å være utelukkende positivt, og han har vært en fantastisk produsent for meg.
Selvopplevd og personlig, eller
Du skriver veldig personlige tekster. På den nye plata er Mellomveien ei veldig god beskrivelse av å være ung voksen og nytilflytta i Trondheim. Det kjenner jeg meg godt igjen i. Låta Typisk dæ, fra det første albumet er jo, vel, underlig spesifikk. Hvor mye av det du skriver om er deg, altså selvopplevd?
Hehe, ja, det stemmer at jeg ofte tar utgangspunkt i egne opplevelser når jeg skriver. Både Mellomveien og Typisk dæ er, som du sier, ganske konkrete låter. Når det er sagt, er historien bak Typisk dæ en litt foreldet sak nå. De involverte trenger nok ikke å bekymre seg. Samtidig prøver jeg å ikke alltid være altfor spesifikk.
Jeg liker å blande det konkrete med metaforer og mer poetiske vendinger, slik at det ikke alltid er helt tydelig hva jeg synger om. Da får lytteren også litt rom til å legge inn sine egne tolkninger, og kanskje kjenne igjen noe fra sitt eget liv.
Her må jeg nevne «Lykkeland» som for meg handler om noe utrolig konkret, den er faktisk skrevet fra perspektivet til en robotgressklipper som «bor» ved fritidsboligen til svigerfamilien, men slik det er skrevet handler den egentlig mer om lengsel etter et enklere, varmere eller mer meningsfullt liv, og om følelsen av å stå litt på utsiden og se etter et sted man kan høre til.
Å synge på dialekt
Det å synge på nordnorsk er jo selvfølgelig noe som bidrar til det personlige preget ditt, men nordnorsk visesang er jo også nesten som en egen sjanger å regne. Har de som har gått den løypa før deg gjort det enklere å velge å synge på dialekt. Er det noen forbilder fra landsdelen som har bidratt til dette valget?
Det er et godt spørsmål. For meg var det ikke et aktivt valg, jeg hadde aldri følt det naturlig å skulle formidle musikken min på et annet språk eller en annen dialekt. Jeg startet egentlig dette prosjektet allerede i 2013, men da under aliaset Elias Eine, og da var ikke Justad i gang med bølgen med nordnorsk pop som kom etter ham.
Men om noen har gjort løypa for meg enklere må jeg trekke frem Kråkesølv, soloplatene til Fredrik William Olsen, Tungtvann og Terje Nilsen. Denne gjengen er jo fra Bodø, som er et annet fylke enn meg som er fra Troms, men de har virkelig skrevet autentiske og gode tekster på nordnorsk som absolutt er inspirerende.
Lokalband-torsdag er tilbake: Bli bedre kjent med Electric Racket!
Veien videre
-Hva er ambisjonene som artist? Er lærer-Gaute fornøyd med å spille musikk på fritida, eller drømmer han om å leve godt av musikken, og ende opp på “Hver gang vi møtes” sammen med andre mer eller mindre folkekjære?
Når det gjelder veien videre, så har jeg egentlig ambisjoner om å fortsette å gi ut musikk i uoverskuelig fremtid. Som mange andre uavhengige artister synes jeg selvpromoteringsdelen kan være litt krevende, jeg vil helst bare skrive og spille musikk. Samtidig prøver jeg å legge inn en innsats for å få musikken hørt, og håper selvfølgelig at den når ut til flest mulig. Men jeg ser ikke helt for meg å fylle Spektrum eller være med på Hver gang vi møtes med det første.
Det viktigste for meg er egentlig at musikk får være en stor del av livet mitt. Det som gir meg mest er å skrive og produsere låter, og å få samarbeide og spille sammen med gode medmusikere. Og jeg hadde definitivt ikke sagt nei til en hverdag med litt mer musikk og litt mindre undervisning, selv om jeg absolutt trives i dagjobben min også.
Til slutt, kommer plata på vinyl?
Ja, planen er at plata skal komme ut på vinyl etter hvert.
