av 
De som blir med videre
Vi har gått over streken og nå har vi kommet til den vanskelige perioden. Perioden hvor vi skriver feil årstall. Kalenderen sier 2026, og vi er klare for et nytt år. Tid er en fascinerende greie. Ting skjer hele tiden, og noe av det forblir tidløst, noe blir stående som et stempel i tiden, mens noe blir stående som et symbol på zeitgeisten. I populærkulturen blir dette veldig tydelig. Nå når vi kan se tilbake på det vi kaller 2025, er det på tide å gjøre et forsøk på å trekke fram noen album det er verdt å ta med seg videre i livet, og inn i framtiden. Dette er ei slags liste over de beste album fra 2025 som blir med videre i livet
The Darkness – Dreams on toast
Av og til blir man møtt av egne fordommer i døra. Det ble jeg da jeg begynte å høre på the Darkness etter ca 20 års ignoranse. Et par måneder senere kom det et nytt album, og fy faan. Samme dag som nyskiva kom ut fikk jeg et vagt hint, som gjorde at jeg begynte meg å glede meg til å se bandet spille i Alta, ca et halvår før konserten ble lansert også. Med fare for å gjenta meg selv… Fy faan. The Darkness skal spille i Alta! Dreams on toast er er et aldri så lite mesterverk av ei plate. Hvis tidløshet skal være et mål treffer denne så det smeller. Plata er proppfull av musikalske referanser, til artister som er ja, tidløse! Om du virkelig skal sette fyr påfesten anbefales utgaven «Members edition».
The Darkness – Dreams on toast
Åge Aleksandersen og Sambandet – Mi Reise
Dette var ei skive jeg på en måte hadde grudd meg til i mange, mange år, og da den ble annonsert begynte jeg å glede meg, på en veldig sentimental måte. Åge har vært min Åge så lenge jeg kan huske. Helt siden naboen til mormor kommenterte at jeg ligna på han, da jeg gikk med røde solbriller midt på 80-tallet, har Åge vært den største. Åge har hatt med seg Sambandet i størstedelen av mitt liv. Og nå er akkurat det slutt. Jeg håper at mannen holder på i 20 år til, men Sambandets svanesang var et verdig punktum, eller komma for Åges del da, men uansett… Plata er blotta for hits, men nivået er skyhøyt. Åge spiller ikke punk, men budskapet er punk som faan. Han har aldri vært sintere og skarpere enn han er på Mi Reise.
Bunnsolid farvel fra Åge og Sambandet
Jon Ranes – Verdens beste album
Jeg er for ung for Undergrunn, men har fått med meg at de er en greie, en svæær greie, som selger billetter som veldig få andre. Jeg hadde også fått med meg at en av gutta gjorde det stort solo. Marstein selger billetter som bare det han og. Han har jeg til og med sett live. Det jeg ikke hadde fått med meg var at det var en til! Jon Ranes lager visepop av beste sort. Det vanskelige andrealbumet kom i år, og siden jeg ikke hadde hørt det første hadde jeg ingen forventinger. Verdens beste album, som skiva beskejdent nok heter, lever kanskje ikke helt opp til navnet, men den er så bra at den lett går inn på denne lista! At plata også inneholder den best følelsesbeskrivende Rosenborgsangen siden Arve Tellefsen sang om nedrykket i 1977 er en skikkelig bonus for min del.
Märvel – Brain Drain Diaries
De svenske, maskerte skandi-rockerne i Märvel kom ut med sitt. Det er egentlig ikke så mye å si om Brain Drain Diaries. Det er bare jævlig bra . Sjekk det ut. med en gang!
Die Spitz
Austin-bandet Die Spitz spiller så fet grønsj at jeg er glad for at jeg ikke er 5-10 år eldre enn jeg er. Da hadde jeg nok gått fra konseptene. Med Something to consume drar de oss tilbake til det bekymringsfrie 90-tallet. Vi står i opposisjon til samfunnet og det etablerte, og vi er veldig fornøyde med situasjonen. Måten de gjør det på er så ekte at det verken blir sentimentalt, nostalgisk eller klisjéfylt.
Trine Harbak
Trine leverte det som for meg ble årets beste album. Dette er en albumdebut det lukter svidd av, om det går an å bruke det begrepet om Trines melankolske visesang. Jeg har skrevet så mye om hva jeg mener om dette albumet, at jeg ikke har så mye mer å si, men jeg gleder meg allerede til neste gang jeg skal lytte til det, og gleder meg til neste skive!
Trine Harbak: Da æ va av skog.
The Good, the Bad and the Zugly – November boys
Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg mitt forhold til sjangeren Skandi-rock. Etter at Hellacopters ga ut et litt tammere album i årets Overdriver, kontra deres mesterverk Eyes of oblivion fra 2022, sto scenen åpen for at noen andre kunne ta på seg krona og bli kongne av sjangeren. Zugly tok tak i den med begge hender, og krona seg selv. November Boys er en parade marsj i fet rock. Det er også en beskrivelse av ulempene det medfører å være født i, ja, november. Det fenomenet får støtte fra forskerhold.
Juuk – Tulkojumi
Spotify får mye kritikk, med rette, men en ting jeg ikke forstår hvorfor de får kritikk for er hvordan algoritmene fungerer. Det påstås at det kun er de etablerte og kjente artistene som frontes mot Spotifys kunder. Det har sikkert med hvordan jeg bruker spotify å gjøre, men jeg kjenner meg ikke igjen. Majoriteten av musikken Spotify forer meg med på mandager og fredager, er navn jeg aldri har hørt om før, og som ut fra lyttertall ikke er kjent av så mange andre heller. Her på tampen av året ble jeg kjent med det latviske folk-bandet Juuk og deres nye skive Tulkojumi. Etter ei gjennomhøring gikk plata rett inn på denne lista!
Gypsy Chicken – We’re all gonna die
Den polsk-amerikanske(?) Tromsø-duoen Gypsy Chicken er et band man aldri vet hvor man har. Jeg har forstått at de sjelden bare er en duo, sånn egentlig, men at musikerne rundt dem byttes og roteres i vilden sky, alt etter hvem som har mulighet akkurat den dagen. Dette har jeg inntrykk av at de har tatt med seg på plata We’re all gonna die også. Sammen med produsent Ariel Joshua Sivertsen og sine musikalske venner har Joanna Kreft og Solvei Stenslie skrudd sammen ei skattekiste av et album, som aldri slutter å overraske. Når du har hørt så mye på dette albumet at det blir kjedelig, er det på tide å gå ut å måke snø, eller rake løv, eller beise verandaen eller noe. Da har du vært inne lenge nok!
Honorable mention
Det er ei plate jeg har hørt på forstyrrende mye i år, til tross for at det bare er sånn helt passe ok. De sørgelige restene, er de sørgelige restene av Gartnerlosjen. Om du skal høre på EI plate som er gitt ut av en divisjonsdirektør i Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som ble gitt ut i 2025, er nok Piller mot dritt. 9 stk sannsynligvis eneste alternativ. Anbefaler den egentlig ikke, så bra er den ikke, men for min del traff sangen Unngå styr meg mitt i hjertet.
