av 
Blått & Rått – Full fart opp
30. mai er pubrockerne i Blått & Rått tilbake med nytt album. Full fart opp er det 11. studioalbumet fra Finnsnes-bandet som for en del år tilbake var et av landsdelens mest produktive. Med årene har det blitt lenger mellom utgivelsene, men med sporadisk tilførsel av friskt blod på mannskapslista er veteranene stadig aktuelle på den nordnorske rockescenen.
Blått & Rått sparker godt i fra på åpningssporet Fri flyt, og følger godt opp med Kains merke. Den drar tempoet litt ned, men likevel driver framover, med en fuzzy, funky basslinje i bunn. Deretter tar bandet en litt annen retning. Først med balladen Alt dette, platas svakeste ledd. Det inntrykket rettes likevel raskt opp, da låta avløses av Enda et år. Det er nok er den sterkeste låta på utgivelsen. Teksten beskriver en soldats hverdag, men dette er et tema som kan overføres til mange situasjoner, uavhengig av hvilken krig eller utfordringer man opplever.
Et annet høydepunkt er tittelkuttet. Det er ei rocka og drivende låt, som drar opp tempo igjen, etter et roligere parti på plata. Blått & Rått anno 2026 er ikke Blått & Rått på sitt blåeste, og heller ikke sitt råeste. Det er likevel godt innafor rammene for hva vi kan forvente fra bandet, selv om jeg kunne tenkt meg at de bevegde seg litt ut fra gulstripa. Full fart opp er trofast mot bandets opprinnelse på 90-tallet. Denne plata er langt mer tidstypisk for det tiåret enn det de faktisk var på den tiden. For en trønder er det lett å trekke paralleller til både det Åge holdt på for 30-40 år siden og tidlig DDE. Vel og merke DDE før festen starta for alvor i 1995!
Lokalband-torsdag: Electric Racket
Ujålete og uharry
Blått & Rått har siden albumdebuten for 30 år siden spilt ujålete, folkelig rock på nordnorsk. De har turnert landsdelen opp og ned på puber og bygdefestivaler. Dette har de gjort samtidig som de har klart å unngå å ramle i “Harry-fella”. Det står det respekt av. Det er rett og slett 30 år med stødig anti-urban rock. På denne skiva er det ei låt som skiller seg litt ut i så måte. Ukjent sted gir meg litt Ulf Risnes-vibber. Det har kanskje sin naturlige forklaring i at låta opprinnelig kommer fra keyboardist Geir Ove Mortensens tidligere band Sult*, som var aktive i Oslo på 90-tallet.
Alt i alt er ikke Full fart opp den beste skiva fra Blått & Rått, men jeg vil påstå at den er den jevneste. Bandet er best når de gir gass, og det blir det litt for lite av her, for min del. Trofaste fans vil nok finne seg noen nye favoritter. Et par-tre av låtene har potensiale til å bli live-klassikere for bandet. Første mulighet for å se bandet på scenen er lørdagen på Lyngenfjord Live i Skibotn, som går av stabelen 19.-21. juni!
Er plata verdt å ha på vinyl? Jeg kunne gjerne hatt denne i samlinga. Det er ei interessant nordnorsk plate, men tror nok ikke jeg kommer til å slite den ut. Hva synes du? Kommenter gjerne nedenfor!
*Sult må ikke forveksles med unguttene i Sult fra Indre Østfold, som tiligere har deltatt i MGP jr. under navnet Stone Heart. Det kuriøse med dem er at de sjangermessig ligger de i samme landet som Blått & Rått. Sistnevnte hadde vel gitt ut 5 album før gutta i Sult ble født!
