av 
Bare Egil Spellemannslag er ute med sitt første album! «Glømte slåttelåtar og syngestev frå bydel Østensjø volum ein». Ut i fra navnet kan vi allefall kan anta at det er muligheter for flere utgivelser. Er det noe verden trenger? Det vil de neste 44 minuttene og 41 sekundene gi meg svaret på.
Bare Egil trenger ingen presentasjon. Denne gangen backes han av et stjernegalleri i form av sitt Spellemannslag. Med Frode Halti på trekkspill, Roald Kaldestad på gitar og mandolin, Tuva Syvertsen og Erik Sollid, kjent fra Valkyrien Allstars på fiolin og hardingfele, og Gjermund Silset på kontrabass, er det iallfall ikke det musikalske det skal stå på!
Plata starter rett på med en kuriøs liten perle bare Bare Egil klarer å komme opp med. Låta «Brynjar Takle Ohr», handler ikke overraskende om Brynjar Takle Ohr. Det er forsåvidt ganske overraskende at det er laga ei sånn låt om nordmøringen, men det er er en annen sak. Dette er en enderim- og Ohrspillbonanza fra ende til annen. Dette er Bare Egil på høyt nivå, og han har et veldig godt poeng. Selv om jeg har kjent til Takle Ohr i årevis som frontmann i El Cuero ble jeg overaska da jeg så han live med Spidergawd. Han er flinkere til å spille gitar enn du kanskje tror! Sangen avsluttes med en tekstmessig logisk brist, og en referanse til den betente saken om sykehus i Molde og Kristiansund. Låta er kort, men den er morsom, og både Bare Egil og spellemannslaget får presentert seg.
Jeg hører for mitt indre øre at låta hadde kledd både Janove Ottesen og vår gode venn Puskas
Mye nytt og noen klassikere
Neste låt på lista er en gammel klassiker, «Bæsj i skjegget«. Jeg har vært litt usikker på om denne har en plass på denne skiva, men versjonen vokser på meg for hver gang jeg hører den. Jeg var noe kritisk da jeg skrev ned de første notatene, men når jeg skriver dette tar jeg meg å sitte å kose meg til låta. Spellemennene og kvinnen legger til noen lag på denne låta, som løfter den opp mange hakk fra originalversjonen.
Vi får også gjenhør med gamle Bare Egil-låter som «Ål i Ål» og «Vervenfestivalen». Sistnevnte, fra 2015, er ei av de musikalsk beste innspillingene på Bare Egils CV og Spellemannslagets tolkning gjør ikke skam på originalen, uten at jeg hadde trodd det.
Resten av plata består (så vidt jeg kan se) av nye sanger. «Bakt potet» er en hyllest til, ja, den bakte poteten og all dens anvendelighet. Det er ei vakker vise, som starter enkelt og nakent, og som bygger seg opp etterhvert som musikerne legger lag på lag på Egils visesang.
Umorsom ballade
«De fire råd» med sin franskinspirerte trekkspilljazz er et av platas definitive høydepunkter. Balladen «Hu va’kke der» står ut både på plata og i Bare Egils repertoar generelt. Det er noe så sjeldent som ei Bare Egil-låt som ikke er morsom og som ikke gjør mer enn et subtilt forsøk på å være det. Dette er et spor som kunne ha vært på mange andre artisters plater. Jeg hører for mitt indre øre at den hadde kledd både Janove Ottesen og vår gode venn Puskas, bare for å si noe om spennvidden i denne låta.
Drevet fram av Frode Haltis trekkspillkunst blir «Mine små mangler» et nytt høydepunkt på plata. Denne har et typisk Egil-ete preg, uten å bli for tullete. Det kan man nok ikke si om neste spor. «Det sa brura og» er ei Einar Rose-inspirert revyvise med gammeldanskomp, fullstendig strippa for poeng. Det er også hele poenget og det funker som bare det!
Bjella-stikk eller hyllest?
Bare Egil Spellemannslag hadde ikke vært noe uten spellemannslaget, da hadde det vært Bare Egil. Har man med seg et stjernelag av dette kalibret på ei plate må man gi de plass, og det får de i «Vossesull». Spesielt merker jeg meg Haltis samtidstrekkspill igjen.
Tettstedet Ål i Hallingdal har fått oppmerksomhet av Bare Egil Spellemanslag. Jeg nevnte tidligere «Ål i Ål». Tettstedet som musikalsk er kjent for to ting, en melaninrik person på et trafikknutepunkt og Stein Torleif Bjellas persongalleri portetteres på Bare Egilsk vis i «Raringer fra Ål». Dette er nok både et vennskapelig stikk til Bjella, men enda mer en hyllest, samtidig som Egil prøver å gjennoppbygge bygdas ære ved å rette opp folks inntrykk av lokalbefolkninga der.
Plata avluttes med ei revyvise, på Bare Egilsk trøndersk med paralleller til både Otto Nielsen og Jacob Margido Esp. Som trønder stusser jeg litt på dialektvalget, for «Flesk og duppe» er ikke en matrett jeg har vokst opp med et forhold til iallfall. Litt ut i sangen begynner jeg å kjenne at nå er nok nok, nå er jeg lei. Bare Egil Spellemannslag bare drar på og drar på. Og de drar meg inn igjen, og jeg koser meg i en 4-5 minutter til. Dette er kunst!
Er dette ei skive som er verdt å ha på vinyl? Tja…
For Bare Egil-entusiaster, tradisjonsmusikk-entusiaster og samlere er det nok et klart JA! Til tross for at jeg har foruroligende mye gammeldans i vinylsamlinga står nok ikke denne øverst på ønskelista. Plata er bra, men du skal være godt over interessert i både tulletekster og tradisjonsmusikk for å høre den fra start til slutt så veldig mange ganger. Live derimot, vil jeg gjerne oppleve Bare Egil Spellemannslag gang på gang. Og for å svare på spørsmålet i innledningen: Verden trenger mer av dette!
