av 
The Darkness er ute med nytt album, og det er en musikalsk blåtur av de sjeldne!
Mitt forhold til the Darkness har egentlig vært et ganske kort og smalt et. Det starta i september 2003, da singelen I belive in a thing called love, fra debutalbumet Permission to land kom ut. Et artig innslag i ei musikalsk samtid der rock ikke var fast inventar på toppen av hitlistene. Mitt neste møte med bandet var den siste singelen fra skiva, Love is only a feeling, på seinvinteren året etter. Det var egentlig nok for meg på den tida, og etter to låter avskrev jeg hele bandet. De har dukka opp som bakgrunnsstøy med ujevne mellomrom, noe jeg har sett på som et obskurt tulleband og av åpenbare årsaker dermed ikke gitt mitt øre til.
Sånn gikk det, i sånn omtrent 21 år. Helt til vi posta noe på facebook i anledning vokalist Justin Hawkins 50-årsdag. I kommentarfeltet dukka det opp en kommentar fra Senjahopen, som ville gratulere mannen, sammen med en link til ei låta Heavy metal lover. Jeg tenkte «jøss liker de the Darkness?». Jeg ga låta som ble linka en sjanse og den var ganske fet! Så da gikk jeg like godt i gang med hele katalogen i kronologisk rekkefølge.
Bandet som kom ut av mørket
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble overraska. Dette tullebandet jeg ikke anså som verdig min oppmerksomhet, i ganske nøyaktig halve mitt til nå levde liv, viste seg å være et band jeg hadde vært stor fan av om jeg hadde hørt på dem. Låt etter låt, album etter album ble fortært, helt til jeg kom til det siste, en EP som kom ut i februar i år. Litt kjapp googling viste at det også lå et album på trappene i løpet av kort tid.
Jeg bestemte meg for å vente på skiva før jeg ga meg i kast med det nye materialet. Av årsaker jeg ikke kan forklare med annet enn egen sløvhet fikk jeg ikke med meg at plata var ute, før jeg denne fredagen fikk med meg at en spesialutgave «members edition» var sluppet samme dag. Members edition har 4 ekstra låter, en signert hvert av band-medlemmene. Da var det bare å hoppe i det, og for en reise det har vært denne helga!
Dreams on toast
Skiva starter rett på. Spor nummer en er Rock and Roll Party Cowboy. Ei hærlig 80-talls heavy metal låt, som holder det tittelen lover. Dette er rock and roll, det er party, og det er helt innafor å calle det cowboy, og da snakker vi om Don Johnsons Marlboro Man-typen cowboy! Gutta i the Darkness er en 7-8 år eldre enn meg, og jeg er akkurat for ung til at 80-tallsrocken har vært en viktig del av min musikalske oppdragelse, men hitene kjenner vi jo alle.
Det er lett å trekke paralleller til band som Def Lepard og Mötley Crüe. Det skal vise seg at det i hele tatt er lett å trekke paralleller til andre artister gjennom hele skiva. Det er så lett at det nesten blir vanskelig igjen, for her skal man ha tunga rett i munnen for å ta referansene før the Darkness har hoppa videre til å hylle en ny inspirasjonskilde.
Boogierock svensk danseband fusion
Låt nummer 2 følger opp partynivået fra forgjengeren, men har du egentlig noen gang tenkt at det er for lite av sjangeren «boogierock svensk danseband fusion» i verden? I hate my self høres ut som noe som har oppstått på et fuktig nachspiel med Backstreet Girls og Lasse Stefanz. Det sier jeg i aller beste mening, selv om jeg hører hvor absurd det jeg sier er!
Nå går det slag i slag, med sjangerbytter i ett sett. Hot on my tail får tankene til Queens 39, noe som sier noe om hvor langt unna den er de 2 første sporene. Mortal Dread starter som ei AC/DC-låt før glir innom Guns n Roses-land. Den loses trygt fram av Hawkins særegne stemme. Han holder oss i nakken så vi husker hvem vi egentlig hører på. Veien videre går til Robbie Williams etterfulgt av Billy Joel, før vi plutselig grungekonsert med System of a Down, kanskje?
Kor ska vi reis?
Det er påsketid, og vi undrer litt på hvordan Torfinn Borkhus skal klare å ta roret på Påskelabyrinten. Nå dukker Viggo Valles stemme stadig opp. Kor ska vi reis? Etter at grungelåta the Battle of Gadget land, platas tyngste element ebber ut, har det nemlig dukka opp en fyr. Han sier at vi skal holde oss i USA, men at hans hjemby ligger et helt annet sted enn Seattle. Nå er det duket for Cold hearted woman, i beste americana-ånd, med fiolin og tamburin og full pakke.
Deretter sluttes ringen, og vi blir dratt tilbake til 80-tallsrocken i Walking through fire. Det er ei låt jeg fort mistenker at mangla tekst, da det var kort tid igjen til den måtte være ferdig. Temaet er i allfall kjærligheten til rocken, at plata snart kommer ut og at man sitter i sminkestolen før musikkvideoinspilling. Det ordinære albumet avsluttes med en kinematisk filmmusikkhyllest av ei helg i Italia
Members edition
I utgaven jeg hører på har altså de fire bandmedlemmene laget hver si låt til skiva. Jeg skal ikke avsløre for mye av innholdet i disse låtene, men sjangerfesten fortsetter. Temaet i tekstene spenner fra å miste et barn, eller kanskje hunden sin til å hylle og forbanne kamille-teens fordeler og ulemper. Vi er innom både sørstatsrock, 90-talls softrock og engelsk folkemusikk i løpet av de vel 13 minuttene de 4 låtene varer.
Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente av denne plata. Jeg visste ikke at det skulle bli en reise, men du verden det var gøy. Akkurat som en blåtur skal være! Plata er så variert at jeg stadig oppdager nye detaljer. Etter sikkert 20 gjennomspillinger de siste par dagene er jeg langt i fra ferdig.
Er dette ei skive som verdt å ha på vinyl? Absolutt!
